IFATCA (International Federation of Air Traffic Controllers) slapp for et par dager siden en pressemelding som omhandler dette temaet. De skriver at luftrommet over Europa begynner å bli fullt. Trafikken er tilbake til nivåene vi så før pandemien, og den fortsetter å vokse. Bemanningen på den andre siden er ikke styrket. Hele pressemeldingene kan dere lese her:

 

Her er Flygelederforeningens leder Robert Gjønnes sine betraktninger:

 

Hva tenker du om utviklingen i luftfarten i Europa?

  • Dette er en krise som både IFATCA internasjonalt, men også NFF nasjonalt har sett at kommer. Bekymringene rundt dette er tydelig kommunisert til både EU, nasjonale myndigheter og til arbeidsgiver. Det er synd at man på politisk og statlig nivå ikke har hatt mer tillit til de profesjonelle organisasjonene som faktisk sitter på spisskompetansen og erfaringen på området enn at man bare har «oversett» advarslene som har kommet. Hadde man turt å stole på det organisasjonene har advart mot, hadde man ikke vært der man er i dag. Det er noe som heter å spare seg til fant – kanskje ser man noen tegn til det i den utviklingen som nå brer seg innen luftfarten. Sikkerhet og kvalitet har en pris – og det må man respektere og forholde seg til – slik er det i alle bransjer.

 

Hvordan står det til i Norge?

  • I Norge er ikke antall passasjerer generelt sett helt tilbake til 2019-nivå enda, mens antall flybevegelser er i stadig økning. Det som påvirker oss er antall flybevegelser, og der er vi så og si tilbake på samme nivå som før pandemien. Noen flyplasser og luftrom har også betydelig mer trafikk enn hva som var realiteten i 2019. Bemanningen i Norge er totalt sett adekvat, men det er allikevel enkelte enheter som sliter med for få ressurser.

Hva er de største utfordringene vi har her hjemme i Norge?

  • Vi har en ok dialog med arbeidsgiver knyttet til ressursplanlegging , og arbeidsgiver tar ut maksimal kapasitet på den institusjonelle utdanningen fremover. Likevel vil det frem mot 2030 bli et manko på flygeledere som helt klart blir utfordrende å håndtere for arbeidsgiver og for oss ansatte. Dette er noe vi har sett komme over flere år, og dette har vi meddelt tydelig til vår arbeidsgiver. Heldigvis har Avinor Flysikring tatt noen grep, så vi er bedre rustet enn Europa generelt, men likevel vil det frem mot 2030 blir svært krevende hva gjelder tilgangen på flygeleder-ressurser. Alt dette skjer samtidig som vi har store og viktige utviklingsprosjekter pågående og som vi ikke kan utsette. Da sier det seg selv at situasjonen blir ekstra krevende. Det er svært viktig at arbeidsgiver nå prioriterer hvilke strategiske prosjekter som skal og må gjennomføres, og hvilke som kan skyves på i tid, eventuelt også avsluttes til fordel for fokuset på operativ drift og kjernevirksomheten i Avinor og Avinor Flysikring.

Avinor Flysikring har uttalt at de ønsker å utnytte opplæringskapasiteten vi har på CANI til det fulle de neste årene, og fylle opp alle plassene vi har tilgjengelig. Er dette nok til at vi har kontroll på bemanningen fremover?

  • Det er ikke nok, men det er et godt bidrag til å begrense utfordringene så mye som mulig. Tøft blir det uansett de nest 5-10 årene og det må først og fremst arbeidsgiver og politiske myndigheter forstå, ta inn over seg og forholde seg til. Vi må også håndtere dette, for det blir noen tunge og tøffe tak fremover.